Forskere burde vise hvordan
sykehusenes egne reformer har spart samfunnet for store beløp – og analysere
virkningen av helseforetaksloven og samhandlingsreformen.

Jomar Kuvås,
siviløkonom og doktor ingeniør, tidligere ass. direktør ved Rikshospitalet og
professor II ved
NTNU

SYKEHUSENE HAR i flere tiår
stått for en storstilt omstilling som er initiert av sykehusene selv, ikke av myndighetene. Dette
er den omfattende omleggingen fra inneliggende og mange senger til kort liggetid og en
enorm økning i poliklinikk, dagbehandling og dagkirurgi. Dette er en større og
viktigere omstilling enn den som har foregått ved innføringen av
helseforetaksreformen og samhandlingsreformen.

Den omfattende reformen har spart
samfunnet for milliarder av kroner, og få offentlige institusjoner har hatt
tilsvarende store omstillinger. Men dette nevnes sjeldent når sykehusenes effektivitet
diskuteres.

KORTERE
LIGGETID.
I
rapporten fra Samdata 2012 har man vist hvordan utviklingen har vært fra 1974 til 2012, med en
reduksjon i liggetid fra tolv til fire dager (se illustrasjon). Dette er en
utvikling som har vært faglig begrunnet – samt et ønske om å gjøre behandlingen
bedre for pasientene. Dette har vært mulig på grunn av nye medisinske
prosedyrer, utvikling innen medisinsk-teknisk utstyr og
moderne behandlingsmetoder.

Alt dette har bidratt til at
pasientene kommer fortere ut av sengen, noe som er en fordel både for pasienten
og sykehuset. Samtidig har dette ført til at behovet for senger har gått
drastisk ned, noe som igjen har påvirket i sterk grad hvordan nye sykehus planlegges
og utformes. Dermed har samfunnet spart milliarder av kroner.

Men nå er det nesten ikke mulig å
komme ytterligere ned i liggetid – og effekten vil avta drastisk.

Dessuten vil det fort bli mangel
på senger fordi eldrebølgen kommer med en pasientgruppe som trenger lengre
opphold.

HELSEFORETAKSREFORMEN.
Når
man i dag snakker om reformer er det helst innføringen av helseforetaksloven i
2002 og hva dette har ført til av nye former for organisering og styring etter
prinsipper fra det private næringsliv.

Denne reformen er innført av
helsebyråkrater og politikere og er blitt styrt ovenfra og ned. Dette har vært
prosesser som er helt fremmed for mange leger og sykepleiere og de har hatt
følelsen av at dette er noe som har blitt dyttet på dem. Dette har vært
ledsaget av en sterk økonomistyring og dermed rasjonering av pasientbehandling.

Denne reformen har ført til store
strukturendringer, men alt i alt har det kommet lite godt ut av denne reformen som skulle gi
bedre pasientbehandling, effektivisering, bedre ledelse og økt kvalitet.

SAMHANDLINGSREFORMEN.
Tanken
bak samhandlingsreformen er god, men ikke så enkel å gjennomføre. Den trenger
derfor betydelige tilpassinger.

Ett av hovedpunktene i reformen
er at kommunene skal betale 4000 kroner per dag for pasienter som ikke blir
tatt i mot når de er utskrivingsklare. Dette har naturligvis ført til at sykehusene
skriver ut pasienter så tidlig som mulig, noe som igjen har bidratt til økte
reinnleggelser.

Mange kommuner samarbeider godt
om å bygge ut et tilfredsstillende mottaksapparat for å unngå denne
straffeavgiften, men ett av de svake punktene i reformen er de mangelfulle
datasystemene mellom nivåene.

Når det gjelder psykiatrien for
voksne har oppholdstiden falt fra litt under 70 dager i 1998 til litt over 20
døgn i dag. Det er derfor ikke utenkelig at regjeringen kommer med et
tilsvarende opplegg om betaling for slike pasienter. For ingen helsesjef i en
kommune vil vel bruke penger på å ruste opp det lokale psykiske helsevernet når
det koster mye å la somatiske pasienter vente.

GEVINST? Produktivitetsmålinger
er vanskelig, noe professor Jon Magnussen viser i en kronikk i Tidsskriftet for
Den norske legeforening (2005): «Kan vi stole på målene for sykehusenes produktivitet?».

Det er ingen tvil om at det
enkelte sykehus har betydelige forbedringsmuligheter på mange områder, og sykehusene bør
utfordres på dette. Samtidig er det viktig å gi kreditt for det de har lyktes
med. Forskere burde derfor også vise hvordan sykehusenes egne reformer har
spart samfunnet for store beløp. Samtidig burde de analysere virkningen av de
to andre reformene. Det er fare for at det er marginale gevinster tilknyttet
innføringen av helseforetaksloven og samhandlingsreformen.

LOKALE
LØSNINGER.
I
Samdata-rapporten måler Helsedirektoratet produktiviteten som kostnader per diagnoserelaterte
grupper (DRG). Dette blir en svært mangelfull beregning. I tillegg endres
DRG-en hvert år. For når sykehusene innfører bedre og billigere
behandlingsopplegg, endres DRG-ene også. Da blir det et mangelfullt mål.

RHF-ene planlegger å innføre et
nytt system med indekser og måleparametere for å styre sykehusenes
produktivitet. Kanskje er det heller på tide å oppmuntre sykehusene til selv å
komme opp med de tiltakene de tror har best virkning – og som er tilpasset de
lokale utfordringene?

Kronikk og debatt, Dagens Medisin
21/2013

Foto: Utviklingen av liggetider og Debattinnlegget i avisen Dagens medisin 21/2013