Jeg er satt opp med time den 1. februar for første cellegiftbehandling. Det er nå behandlingen virkelig begynner.

CHOP-21-kuren

Det er bestemt at jeg skal ha en CHOP-21-kur. Det betyr at jeg skal ta intravenøst

– Cyklofosfadin

– Doxorubicin

– Vincristin

– Rituximab

Det tar mange timer å få innholdet av disse posene inn i kroppen gjennom små drypp via en blodåre.

Rituximab er ingen cellegift, men et antistoff som hjelper immunapparatet med å drepe kreftcellene. Midlet øker overlevelsesmulighetene for pasienter med lymfekreft med opptil 15 %. Det er utrolig mye når oddsen er så dårlig i utgangspunktet. Behandlingen er dyr og denne type preparater koster sykehusene mye, men det er verdt hver krone. Dessuten må jeg svelge 1 tablett med Prednison i 5 dager i forbindelse med hver kur.

Det er 21 dager mellom hver cellekur og i alt skal jeg ha 6 kurer. Med start 1. februar vil jeg ha den siste kuren i midten av mai, men resultatet av kuren vil først foreligge når virkningen av kuren er ferdig i begynnelsen av juni. Det blir mange måneder med behandling.

Oppmøte på Infusjonsenheten

Jeg møter på Infusjonsenheten i god tid. Jeg må ta blodprøve først samt at det er behov for å sikre seg at det ikke oppstår noe uventet. Tanken på at noe kan kommer i veien slik at behandlingen ikke kan starte i tide, gjør meg litt svett. Nå gjelder det å komme i gang!

Infusonsenheten på Radiumhospitalet

Det tar tid før apoteket får ferdig den riktige blandingen av cytostatika og medisiner. Men endelig kommer de opp til Infusjonsenheten med posene mine.

Døren går opp og inn kommer verdens hyggeligste dame med en trillevogn med smørbrød, frukt, yoghurt og drikke. Hun går rundt på flere av avdelingene og gir pasientene en liten oppmuntring i hverdagen. Sist jeg ventet mellom to undersøkelser kom hun og hadde med hjemmebakte kaker. Jeg har sukkerbehov og spør forsiktig om hun har en slik kake. Ulykkelig ser hun på meg at i dag har hun ingen, men hun har noen i fryseren. Hun kan ile ned å hente noen. Jeg sier at det er fint med frukt og yoghurt, men hun ser bekymret på meg og lurer på om hun likevel skal gå ned å hente noen kaker.

Med så mange timer i en stol og stadig tilførsel av væsker, må en på do. Jeg må kobles fra strømkabelen og ta stativet mitt med på vandringen ut. Litt prakk er det, men det går greit der jeg står med ledninger og stativ og ser ned i toalettskålen. Til min store overraskelse pisser jeg helt rødt på grunn av medisinen Doxorubicin. Jeg har leste om det i informasjonsskrivet, men likevel blir jeg overrasket hvor fort det går før det kommer ut på denne måten. Jeg går tilbake og ordner meg på best mulig måte i liggestolen, tar frem mobilen og får ringt til Liv. ”Det står til liv og det går bra” sier jeg. Sender også SMS til barna.

Venter på ettervirkningen av kuren

Liv henter meg når jeg endelig blir ferdig. Det er sent og jeg må fortelle hvordan det har gått og hvordan jeg føler meg. Begge vet at mange blir veldig kvalme og spyr som bare det. Vi sitter der og venter på om dette skal skje også med meg. Det går bra, men en er ikke sikker. Bøtter og klut hentes frem og ligger klar. Vann for å skylle munnen samt at vi tar vekk det fine silketeppet ved sengen som vi en gang ble lurt til å kjøpe i Tyrkia for en dyr penge.

Lukten av cellegiften oppleves sterk og inntrengende. Den kommer gjennom huden og legger seg som en liten eim i rommet, og urin og avføring lukter stramt av giften. Selve lukten er vel kanskje ikke den verste i verden, men du forbinder den med sykdomssituasjonen din og du føler et ubehag hver gang du kjenner den. Slik er det bare.

Neste morgen reiser vi på jobben, selv om jeg er litt grønn i fjeset. Når en har noe å holde på med, skyves de negative tankene bort og en føler at en deltar i det pulserende liv. Jeg tror det er god medisin for de som greier det, men mange orker ikke å delta aktivt på en slik måte.