FORORD:

Tanker og erfaringer ved behandling av lymfekreft og hvordan det har gått

Når en har vært frisk og sunn hele sitt liv, er det et sjokk å få beskjed om at en har fått kreft. Men hvert år er det rundt 24.000 personer som får denne beskjeden, og det er stadig en økende andel som får denne sykdommen. Heldigvis er det også en bedring i behandlingsresultatet for en rekke kreftformer.

Likevel er kreft den sykdommen folk flest er mest redd for å få, fordi den er så livstruende og har et slikt lumskt forløp. I tillegg er en aldri sikker på om en er blitt helt frisk; kanskje er det en kreftcelle eller to som du ikke er blitt kvitt.

De som får kreft vil oppleve sykdomsforløpet og behandlingen helt forskjellig. Tankene og følelsene vil variere veldig fra en person til en annen. Familien og gode venner vil også bli involvert i sykdommen, og de vil prøve å hjelpe en på alle mulige måter. Men en ting er sikkert; det er bare den enkelte kreftpasient som selv må kjempe seg gjennom sykdommen og behandlingsforløpet. Alle de andre blir på en måte stående utenfor, men kan bidra med støtte og forståelse. Dette er utrolig viktig for en kreftpasient.

Ferdig med cellekur og stråling i 2006 – Nyter tilværelsen i Maureillas, Sør-Frankrike

Det å lese om hvordan andre har kommet seg gjennom sykdommen kan være en støtte og gi håp til den som står midt oppe i det. Det kan også gi et håp om hvordan man må prøve bekjempe sykdommen. Dette er en beretning om hva jeg har vært gjennom, og som jeg gjerne vil del med andre som har behov for å lese om hvordan det kan oppleves. Samtidig har skrivingen vært en god terapi for meg.

En slik beretning blir naturligvis personlig og på noen områder litt privat. Samtidig er dette en takk til alle de som støttet meg i denne vanskelige tiden. Det er viktig å holde motet oppe under hele behandlingen og ikke miste troen på at dette skal gå bra. For hele tiden prøver den store tvilen og usikkerheten å få overtaket.

En særlig takk skal Liv og barna mine ha for den støtte de ga meg under hele sykdomsforløpet. Uten dem hadde det blitt mye tøffere å komme seg gjennom behandlingen. En stor takk også til familie, venner og kollegaer.

En spesiell takk til Pernille Lønne Mørkhagen og Mari Mette Eriksen for bistand og forslag til forbedringer av teksten i beretningen.