Etter et par dager innkaller overlege Terje Osnes, som er professor i faget, meg til en undersøkelse. Han er rolig og grundig. Jeg får stor tillit til ham og han foretar en inngående undersøkelse. Når han er ferdig, setter han seg rett overfor meg og retter blikket på meg. ”Du har vel hatt en anelse om at dette kan være kreft”. Jeg nikket. ”Prøvene viser at du har lymfekreft, men vi må ta biopsier under bedøvelse for å fastlegge hvilken type det er. Du må derfor få en operasjonstime”

Jeg tar i mot beskjeden og vet med en gang at jeg er inne i et langt løp med en usikker utgang. Kreft er den sykdommen folk flest er mest engstelig for å få, og nå har nettopp jeg fått en slik melding. Likevel er jeg rolig. Det skyldes vel at jeg allerede har antatt at dette ville bli utfallet og startet en indre prosess om hvordan jeg skal forholde meg til dette.

Hvilke tanker gjør man seg?

Har en fått kreft, er det ikke mye en kan gjøre med det, unntatt å stole på at en vil få den beste behandling som gis i dette landet. Samtidig vet jeg at jeg likevel i noen grad selv kan påvirke hvordan jeg ønsker å takle det som står foran meg. Jeg har allerede bestemt meg for å tenke mest mulig positivt i en tung hverdag. Dette tror jeg kan bidra til at behandlingen blir best mulig og at en kan være med på å forbedre sine sjanser til å overleve.

Liv og jeg blir sittende lenge oppe den kvelden og prate om dette; hvordan vi skal innrette livet vårt på en fornuftig måte og få nok krefter til å bekjempe kreften. Kommer jeg til å overleve og hvordan skal det gå med deg? Mange spørsmål og problemstillinger kommer opp og vi må være realistiske på det som står foran oss, for dette angår oss begge i like stor grad. Dette ble en helt avgjørende samtale. Vi blir enige om hvordan vi skal samspille og hvordan vi sammen skal prøve å bekjempe sykdommen. ”Vi må stå han av” blir vi enige om. Men begge skjønner alvoret og at dette vil bli krevende for oss begge.

Operasjon og biopsi

Mandag 9. januar får jeg melding om at jeg skal ha en operasjon etter lunsj for å ta en biopsi nede i halsen gjennom munnen, noe som krever anestesi. Fem på ett gikk jeg ned på ØNH-avdelingen og blir med en gang lagt i en seng og trillet inn på operasjonsstuen. Så husker jeg ikke mer før jeg våknet på avdelingen og tenker på at Liv må komme for å hente meg på sykehuset. Nå var vi i gang med behandlingen og vi får nok en følelsesmessig samtale om vår fremtid.

Det varte litt lenge før patologisvaret kom. Vanligvis går det svært fort å få diagnosen når det er spørsmål om kreft, men nå gikk det dager.

Ny operasjon fordi første prøve gikk galt

Terje Osnes kontakter meg og sier at vi må ta en ny operasjon og biopsi. Patologene sa at prøven hadde vært for liten. ”. Nå har vi mistet tid,, noe som er alvorlig når en har kreft. En mister 10 % sannsynlighet for å overleve hvis behandlingen utsettes en måned, og det er ingen behandling som senere kan bidra til at du kan ta igjen dette tapet. Osnes har derfor innført et opplegg for dagbehandling på ØNH-avdelingen som reduserer ventetiden, slik at pasienten kommer fort i gang med kreftbehandlingen.

Tirsdag 17. januar om ettermiddagen får jeg ny time. Igjen går jeg direkte fra kontoret og til avdelingen og blir omgående trillet inn på operasjonsstuen. Denne gangen må de operere meg i halsen og ta ut tilstrekkelig med vevsprøver. Bedøvelsen virker med en gang og jeg er borte fra denne verden og våkner ikke opp før jeg er trillet tilbake til avdelingen, liggende i en seng ute i korridoren. Jeg kjenner ingen smerte og er våken, slik at jeg kan følge med hva som foregår rundt meg. Helst vil jeg dra hjem med en gang, men en lege må se til meg før jeg kan dra.